All Along the Watchtower

Det skal sies at det har vært en liten stund siden det har vært skrevet noe her nå; men nå er endelig forholdene lagt til rette for å notere ned noen ord. Har ennå ikke satt en passende overskrift, håper den kommer etterhvert.

I dag var den store dagen. Jeg har hatt den siden igår tidlig. Ville ikke se den fordi når jeg var ferdig med å se den så visste jeg at eventyret var over. Ferdig. Det fantes ikke mer igjen å fortelle om det. Nå sitter jeg å hører på All Along the Watchtower til minne. Jeg så den ferdig  for fem minutter siden og jeg har ennå ikke skrudd av spilleren som jeg bruker for å se på den med. Jeg vet at når jeg gjør det så er faktisk eventyret ferdig for godt. Summingen fra spilleren gir meg et lite håp. Så fort den er av så er det ikke mer, jeg vil aldri få tilbake de samme øyeblikkene eller de samme følelsene som den har skapt.

Alle øyeblikkene og minnene vil jeg ha, for alltid. Sinne, sorgen, frustrasjonene, latteren og tårene; de kan ingen ta fra meg. Men det er øyeblikk og minner som har vært, de er ikke mulige å få igjen. Nå vet jeg at det ikke er noen mulighet å få nye inntrykk.

Ferden frem til avslutningen var helt spektakulært. Den holdt seg konstant under hele reisen på 6 år. Hvordan var dette mulig, å lage noe som var så bra hver eneste gang? Jeg kan nevne et utall filmer som ikke er i nærheten av samme kvalitet og historie. Og her gjorde dem det igjen og igjen; satte nye grenser for senere serier å bli målt opp mot, både visuelt og ikke minst musikalsk!

Siste episode ble sett med store forventninger. Og absolutt alt ble innfridd! Jeg kan ikke annet enn å ta av meg hatten jeg ikke har for de som har skrevet serien, for de som har utviklet karakterene i serien og ikke minst for de som har spilt karakterene i serien!

Nå er spilleren av…

Det er med en tåre i øynene jeg vinker farvell til den beste reisen noensinne.

Takk for alt BattleStar Galactica!

So say we all!